You are currently browsing the category archive for the ‘Kontraktsteori’ category.

Verdensbanken:

Verdensbanken kom til verden via IBRD (International Bank for Reconstruction and Development), som i juli 1944, under møtet i Bretton Woods med 44 deltakende allierte nasjoner, ble dannet som en av to institusjoner som skulle utfylle hverandre. Den andre institusjonen, IMF (International Monetary Fund), har, selv om den ofte har hatt overlappende oppgaver, en annen funksjonell oppgave enn IBRD. Mens IBRD fikk hovedansvar for å finansiere økonomisk utvikling via lån på gunstige premisser, fremstår IMF som en frivillig organisasjon dannet for å gi medlemmene sikkerhet mot plutselige endringer i deres nasjonale valuta. Denne sikkerheten skal kunne gis ved å ilegge plikter på sine medlemsland. Disse pliktene er definert som tre handlingsregler. Kort beskrevet går reglene ut på følgende:

– Medlemmene er forpliktet til å la deres nasjonale valuta bli utvekslet til utenlandsk valuta, ubegrenset, uten at det ilegges restriksjoner.
– Medlemmene er forpliktet til å informere IMF om alle finansielle og valuarelaterte endringer som vil kunne påvirke andre medlemsland.
– Medlemmene er forpliktet til å eventuelt modifisere sin finansielle og valutarelaterte politikk i samråd med IMF for å etterkomme hele medlemsskapet. (Driscoll:1998)

IBRD og IMF er overlappende institusjoner, men jeg skal i denne delen kun fokusere på IBRD virke og organisering. Som jeg var inne på i det overnevnte, fungerer IBRD i praksis som en låneinstitusjon, eller en bank. Forskjellen mellom IBRD og den vanlige bank er likevel vesentlige. IBRD har blant annet ingen mål å maksimere overskudd (UD Global Avdeling:14 januar 1998 – aka. Om Verdensbanken s.4), den legger forholdene til rette for lånetakerland ved å opptre maksimalt kredittverdig (UD Global Avdeling:14 janual 1998 – s.2) og den skal i bunn og grunn legge forholdene til rette for langsiktige utviklingstiltak blant sine medlemsland.

Før jeg fortsetter skal jeg ta meg tid til å klargjøre bildet litt. IBRD, som ble startet via FN, er i dag en institusjon underlagt Verdensbankgruppen. Andre institusjoner innenfor samme gruppe er:

– IDA (International Development Association)
– IFC (International Finance Corporation)
– MIGA (Multilateral Investment Guarantee Agency)
– ICSID (The International Center for Settlement of Investment)

Jeg skal ikke gå inn på de enkelte institusjoners funksjon (med unntak av IDA), siden dette da ville føre til en overskridelse i min avgrensning til Verdensbanken. Disse fire institusjonene pluss IBRD inngår i Verdensbankgruppen, mens Verdensbanken kun består av IBRD og IDA (The World Bank:2003 – s.4).
IDA er et utviklingsfond som ble opprettet (i 1960) for å kunne tilby de fattigste landene (de som ikke hadde kapasitet til å finansiere et lån i IBRD) et svært gunstig lånetilbud. Dette inkluderer tilbakebetalingstid på 40 år, 10 års avdragsfrihet og ingen renter (UD Global Avdeling:14 janual 1998 – s.8).

– Organisering:

For å kunne slutte seg til Verdensbanken som et medlemsland, er det et krav at landet på forhånd er medlem av IMF. Når landet først er blitt medlem, utpeker det en såkalt guvernør og en stedfortredende guvernør som skal representere medlemslandet i Board of Governors. Dette blir ofte landets finans- eller bistandsministers oppgave (UD Global Avdeling:14 janual 1998 – s.6). Antallet i Board of Governors vil derfor tilsvare antall medlemsland.
Hvert medlemsland er også organisert medlem av en valggruppe. Denne valggruppen består oftest av flere land som er tilknyttet et valggruppekontor. Kontoret ledes av en eksekutivdirektør som igjen blir oppnevnt eller valgt av valggruppens medlemsland (UD Global Avdeling:14 janual 1998 – s.7). De fem største medlemslandene i Verdensbanken utnevner sine egne eksekutivdirektører, mens de resterende eksekutivdirektører er representanter for hver sin valggruppe (World Bank:1971 – s.4). IBRD har 24 eksekutivdirektører, og det er USA, Japan, Tyskland, Frankrike og Storbritannia som er de største medlemslandene (når vi regner på aksjeandel) (World Bank:2003 – s.9). Det vil si at de resterende 19 plassene i The Board of Executiv Directors, som det heter, er igjen til de resterende medlemslandenes valgrupper.
The Board of Executive Directors møtes normalt 2 ganger i uken og er til daglig det øverste organet i Verdensbanken. Styret behandler forslag fra Verdensbankens ledelse, innen felt hvor banken er engasjert, samt spørsmål innen bankens egen utvikling (UD Global Avdeling:14 janual 1998 – s.7).
Bankens ledelse består av en president og fem managing directors, to senior-visepresidenter og 18 visepresidenter. Presidenten blir valgt av The Board of Executive Directors og er da president for hver av bankgruppens institusjoner. Til assistanse i sitt arbeid har presidenten også fem managing directors. Den uformelle normen her er at presidenten alltid er fra USA, mens presiddenten i IMF alltid er en europeer. Perioden presidenten sitter er fem år, andre periode kan være opp til fem år, og det er for øvrig ingen aldersbegrensning på vervet (World Bank:2003 – s.9f). Bankgruppen rapporterer til presidenten og fra ham går unformasjonen videre til The Board of Executive Directors.


Kontraktsteori i Verdensbanken:

Kan vi finne spor av kontraktsteori i Verdensbankens organisatoriske oppsett? For å kunne svare på dette skal jeg kort definere rammen hvor den kontraktsteoretiske tradisjon holder seg innenfor.
Kontraktsteori er, som navnet tilsier, basert på en kontraktinngåelse mellom borgere eller, borgere og et statsoverhode. Premissene er gjensidig bindende avtale og et visst avkall på frihet for å sikre fellesskapets interesser. Makten blir så delegert til ”én eller noen få personer mot løfte om et lovlydig og rettferdig styre” (Aschehoug og Gyldendal SNL:2005-07 – Kontraktsteori). I lys av denne rammedefinisjonen kan vi ta for oss verdensbankens organisatoriske oppsett og virke.
Først skal jeg ta for meg elementer vi finner i Verdensbanken som stemmer med denne rammedefinisjonen, deretter skal jeg gå nærmere inn på eventuelle relasjoner tilbake til de klassiske kontraktsteoretikerne. Til slutt skal jeg ta for meg organisasjonens globale rolle og hva slags påvirkning den kan påføre medlemsland. Jeg skal altså gjennomgå følgende punkter:

– Finner vi relasjoner til kontraktsteori benyttet i Verdensbankens organisasjonsoppsettet?
– På hvilken måte kan kontraktsteorien benyttet i Verdensbanken relateres tilbake til noen av de klassiske kontraktsteoretikerne?
– På hvilken måte virker Verdensbanken globaliserende, og hvilke konsekvenser kan dens rolle ha for dens medlemsland?

– Finner vi relasjoner til kontraktsteori benyttet i Verdensbankens organisasjonsoppsettet?

Hvis vi ser på overnevnte rammedefinisjon, kan vi trekke frem flere nøkkelbegrep som er viktige i kontraktsteorien:

– Kontraktsinngåelse
– Gjensidig bindene avtale
– Delvis avkall på frihet for å sikre felles interesser
– Makt delegert til én eller få mot lovlydig og rettferdig styre.

Når et medlemsland blir medlem av IBRD, og deretter IDA, er dette en kontrakt og en gjensidig bindende avtale mellom medlemslandet og Verdensbanken. Etter å ha blitt godkjent av The Board of Governors og blitt medlem av IMF må det nye medlemslandet betale 10% av medlemsavgiften. De resterende 90% kan bli innkrevd av Verdensbanken ved behov (World Bank:1971 – s.4).
Hvis medlemsavgiften kan defineres som en viss andel frihet som medlemslandet oppgir for å være med i det fellesskapet Verdensbanken er, og dermed også å være en bidrager til fellesskapet. Bidragsdelen kan igjen defineres som en handling som sikrer fellesskapets interesser, nemlig å kunne gi Verdensbanken kredittverdighet for å kunne tilby potensielle lånetakerland, med dårlig kapasitet, gunstige premisser for lån slik at Verdensbankens mål om langsiktig økonomisk utvikling kan realiseres. Avtalen som blir inngått mellom det nye medlemslandet og Verdensbanken er gjensidig bindende så lenge landet er medlem. Landet betaler medlemsavgiften, og Verdensbanken gir landet et antall stemmer bestemt etter størrelsen på medlemsavgiften pluss eventuelle ekstra aksjer medlemslandet velger å kjøpe fra Verdensbanken. Til slutt har vi selve maktfordelingen i Verdensbanken som er tydelig delegert videre gjennom flere ledd. Her snakker vi om maktdelegering helt fra det lokale til det overnasjonale. Fra folket som delegerer makten til sine lokale, regionale og nasjonale politikere til landets regjering som, via finans- eller bistandsminister (i rollen som guvernør ved Board of Governors) delegerer makt til eksekutivdirektøren som representerer den valggruppen landet er medlem i.
Verdensbanken opptrer altså, med sin medlemsbaserte maktdelegerte representative styreform, innenfor rammene for kontraktsteori. Spørsmålet er likevel, når vi dukker dypere inn i Verdensbankens organisatoriske styre, hvilke andre relasjoner vi kan trekke til denne politiske teorien og dens klassiske teoretikere.

– På hvilken måte kan kontraktsteorien benyttet i Verdensbanken relateres tilbake til noen av de klassiske kontraktsteoretikerne?

Jeg vil starte denne drøftingen med å trekke frem styrefunksjonen Verdensbanken benytter. Gjennom medlemmers sammenslutning i valggrupper, og ved oppnevning og valg av eksekutivdirektører som representanter for hver av disse valggruppene, er dette et representativt styre. Fellestrekket med representative styreformer er at makten ligger kortene, eller de som står bak den som representerer dem. I Stortinget ligger makten i antall stortingsrepresentanter fra partiet, mens verdensbanken har kun én representant for hver valggruppe (hvor hver valggruppe ofte kan inneholde flere medlemsland). Forskjellen er altså at mens stortingsrepresentantene, fra et gitt parti, kun utgjør én stemme hver (mens de til sammen sett utgjør partiets samlede stemmevekt), så utgjør eksekutivdirektøren, som representant for valggruppen, i seg selv en samlet stemme, basert på valggruppens samlede stemmevekt (World Bank:1971). Likheten dukker altså, i større grad, opp hvis man sammenligner eksekutivdirektøren med et politisk parti.

Som tidligere nevnt er det ingen mål for Verdensbankens å maksimere profitt, men heller å sikre langsiktig økonomisk utvikling hos sine lånetakerland. Her kan det være på sin side å trekke inn John Rawls og hans oppmerksomhet mot en riktig fordeling av goder. Han var opptatt av å kunne gi menneskene sosiale primærgoder, som innebærer friheter på flere plan (politisk, utdanning, arbeidsliv og økonomi), fordi dette er grunnlaget menneskene trenger for å kunne oppnå det man ønsket seg (Malnes & Midgaard:2004, 235). Verdensbankens mål om en finansiell utvikling på bakgrunn av lånene de utsteder, kan kanskje plasseres inn sammen med Rawls synspunkter. Den finansielle utviklingen vil være det første leddet i en utvikling som vil kunne strekke seg til å dekke flere av Rawls sosiale primærgoder. Verdensbanken har selv uttalt at ”economic policy may be linked to political policy and thus Bank decisions may be influenced by or have an influence on the domestic affairs of a country” (World Bank:1971, 7), hvilket bekrefter at et lands økonomiske utvikling godt kan påvirke eller påvirkes av landets politiske styre. Det skal likevel nok vanskelig gjøres, for Verdensbanken, å kunne realisere Rawls ideer om politisk liberalisme gjennom frihet for mennesket. Verdensbanken står ikke i en posisjon som tilsier at de kan realisere den selv. Flere av verdens land har styrer som fratar dets befolkning frihet, likhet og andre goder, men siden Verdensbanken ikke skal blande seg direkte inn i lands politiske forhold (World Bank:1971, 7) eller ta hensyn til politisk styresett når et nytt land søker medlemskap (World Bank:1971, 3), vil heller ikke Verdensbanken i noen vesentlig grad selv kunne tvinge medlemsland inn i en liberalistisk politisk retning. En slik endring via Verdensbanken måtte I så fall skje gjennom den økonomiske utviklingen og den eventuelle påvirkningen på landets politiske styre dette medfører.

Verdensbankgruppens (og dermed Verdensbankens) definerte Tusenårsmål viser at dens intensjoner er å redusere fattigdom, sult og dødelighet blant verdens utviklingsland (World Bank:2003, 35), men viser samtidig at målene ikke har karakter av forsøk på endring av noen utviklingslands politiske styreformer. På den ene side kan vi se at banken forøker å redusere den økonomiske ulikheten som er kraftig tilstedeværende i verden pr. i dag, og slik nærmer seg Rawls prinsipper om fordeling (Malnes & Midgaard:2004, 236), mens medlemslandenes, og eventuelt Verdensbankens, virkelige intensjoner for å bidra til utviklingshjelp nok kan diskuteres litt frem og tilbake. Det er i hvert fall, mens vi fortsatt er inn på Rawls, liten sannsynlighet for at Verdensbankens representative styre, via eksekutivdirektørene, skal være preget av et uvitenhetsslør så lenge stemmevektfordelingen er basert på de enkelte medlemslands tilleggskjøp av andeler i Verdensbanken. Medlemslandene innen hver valggruppe summerer opp andeler, og dette blir samlet den stemmevekten eksekutivdirektøren, i The Board of Executive Directors, representerer (World Bank:1971, 5). Dermed skal det vanskelig gjøres å ikke være klar over maktbalansen, og hvor mye makt den enkelte eksekutivdirektør representerer, og da er vi inne på maktspill, noe som leder inn på spørsmål om hvem som har makten i Verdensbanken. Verdensbanken legger ikke skjul på at de vestlige makter har en betydelig del å si i banken, blant annet på grunn av at stabens ansatte fra vestlige land lenge har vært av betydelig karakter. Dette har nå blitt forsøkt endret ved økt rekruttering fra andre verdensdeler (World Bank:1971, 6). Kan vi likevel påstå at Verdensbanken har et legitimt styre, sett fra et kontraktsteoretisk synspunkt?

Før jeg svarer på dette skal jeg trekke inn John Lockes betingelser for en legitim myndighetsutøvelse. Locke satte opp fire betingelser, og gikk, kort forklart, ut på å styre ved stående lover som var like for alle. Lovene skulle formes med folkets vel som mål, skatt kunne ikke innkreves uten samtykke fra folket eller deres representanter og, til slutt, den lovgivende myndighet kunne ikke overføres til andre enn hva folket har bestemt (Malnes & Midgaard:2004, 92). Dette var betingelser som skulle medføre et begrenset styre og sikre folkets rett til et rettferdig styre. Hvis disse betingelsene overføres til i dag og til Verdensbanken, kan man trekke inn bankens Articles of Agreement som blir dens lovbaserte rammeverk. Dette er et fast rammeverk hvor presidenten har eksklusiv rett på endringsforslag, mens The Board of Executive Directors vurderer og eventuelt godkjenner endringen (World Bank:1971, 5). Når et land blir medlem av Verdensbanken samtykker det samtidig å betale en årlig avgift. I overført betydning kan dette relateres til Lockes betingelse om å ikke innkreve skatt uten folkets samtykke. Den årlige avgiften blir beregnet ut ifra landets betalingskapasitet, og er altså med i betingelsene om medlemskap (World Bank:1971, 4). Landet kan i prinsippet frivillig bli medlem av banken eller la være. Til slutt er bankens myndighet plassert hos presidenten, som har det formelle ansvar for bankens styre og virksomhet, men som ikke er den lovgivende makt. Den lovgivende makt er Board of Executive Directors.

Etter denne gjennomgangen ser jeg at jeg godt kan plassere Verdensbankens styre inn i Lockes tanke om legitim myndighetsutøvelse, selv om vi må tenke medlemskap av nasjonalstater i en global organisasjon, og ikke kun som medlem av en nasjonalstat. Jean-Jacques Rousseau hevder igjen at et samfunnet med institusjoner kun er legitimt hvis det beror ”på frivillig tilslutning fra de mennesker det omfatter” (Malnes & Midgaard:2004, 94). Han har lignende syn som Rawls idet han mener at både likhet og frihet for mennesket er viktige ingredienser I en samfunnspakt Malnes & Midgaard:2004, 94f). Likevel ser ikke Rousseau syn ut til å passe inn i Verdensbankens styremønster idet han fokuserer på allmennviljen. Her påpeker han nødvendigheten av at lovgivningen må utgå fra helheten, og at alle stemmer må være talt med. Kan man virkelig si at avstemmingen I The Board of Executive Directors alltid utgår fra helheten? Er maktbalansen I forhold til medlemslandene god nok til vi kan si at helheten, de fleste eller i det minste flertallet påvirker lovgivningen? Her ligger det en balansefaktor i antall andeler kjøpt av de enkelte medlemsland. Dette er et moment som nok kan føre til at det ikke alltid er flertallet av medlemsland som for medhold, men flertallet av andeler.

Avslutning:
I løpet av denne oppgavedelen som har tatt for seg den økonomiske siden av FN, relatert til kontraktsteori og representert i form av Verdensbanken, har jeg gjennomgått Verdensbankens organisatoriske styre, og påpekt flere elementer som legger seg innenfor den kontraktsteoretiske rammedefinisjonen. Jeg har også påvist flere relasjoner tilbake til de klassiske teoretikerne, men samtidig eventuelt trukket frem ulike sider ved de klassiske teoriene som ikke passer inn i mønsteret.

Kalender

august 2017
M T W T F S S
« Jan    
 123456
78910111213
14151617181920
21222324252627
28293031  

Arkiverte poster

Leifs Bokmerker