Intervjuer fra Austad

I fjor sommer var jeg innom arkivet i Kristiansand. Jeg hadde fått et hint om at det her fantes et opptak med intervju av Hilma Johannessen i samlingen til Hartvig Dannevig. Ved gjennomgang etter nevnte intervju kom jeg over en rekke andre interessante intervjuobjekter, fra Sæløer, Korshavn, Holvik, og hvor de fleste hadde tilknytning til Sæløer. Jeg bestilte kopi av til sammen ni intervjuer.

Jeg har i den etterfølgende tid digitalisert intervjuene. Jeg fikk dem opprinnelig på kassett, og disse måtte jeg på forhånd skaffe selv (til informasjon for dem som tenker på å bestille kopier selv). Kassettene var forresten overraskende vanskelige å oppdrive, og det er først når man trenger dem at man oppdager at kassett snart er ute av markedet. Uansett, kanskje dette burde være et hint til arkivet i Kristiansand. Det burde nok være på tide å overføre lydopptak fra en åttespors-spiller til et digitalt format for bedre bevarelsesmuligheter.
Ok, tilbake til meg. Jeg har digitalisert intervjuene og overført dem til MP3-format for lettere frakt og avspilling. Noen intervjuer er såpass lange at de går over flere kassetter og da har jeg tilpasset lengden på MP3-filene etter dette. Dermed blir lengden på hver fil ca en halvtime, og et intervju kan godt komme på opptil fem MP3-filer (dvs. ca. 2 1/2 time).

Her er en kort oversikt over de intervjuer jeg besitter. Jeg har foreløpig ikke lagringsplass til å legge intervjuene tilgjengelige på nett, men skulle det være interesse for noen intervjuer, kan du kontakte meg på e-post.

Adressen er lhdala00.AT.gmail.com (for de uinnvidde skal jeg bare kort nevne at adressen er skrevet på denne måte for å unngå spam. Det du må gjøre er å bruke adressen slik den er bortsett fra at du kutter ut .AT. og setter inn en @ istedet).

Byggeskikk på Svinør og Sæløer

Dette er den andre artikkelen av to som utgjorde min mellomfagsoppgave i historie ved Høgskolen i Agder under temaet Landskap, arkitektur og byggeskikk. Den første artikkelen tok for seg den kulturelle påvirkningen landskapet på Svinør og Sæløer har opplevd fra et komparativt perspektiv. Denne artikkelen vil ta for seg den utviklingen som skjedde innenfor byggeskikk og endringer i byggestiler. Vi ser nemlig en klar endring i byggestiler når vi trekker en kronologisk linje fra de første registrerte fastboende på 1600-tallet til vårt århundre. Det skal som jeg nevnte i forbindelse med den første artikkelen også her tilføyes at denne artikkelen er preget av mangelfull tid, slik at en eventuell utvidet undersøkelse ville sannsynligvis kunne avdekke ytterligere informasjon om emnet. Jeg har dessverre foreløpig avgrenset meg til Lyngdal og Sæløer, så en eventuell fremtidig utvidet undersøkelse, fra min side, vil sannsynligvis ikke dekke Svinør.

Tema: Arkitektur på kysthavsøysamfunnene Sæløer og Svinør utenfor Vest-Agder.

Hva slags byggestil har bygningene på Sæløer sammenlignet med dem vi finner på Svinør, og hva forklarer likheter og ulikheter?
Innledning:

Jeg skal i denne oppgaven gi en oversikt over og sammenligne utviklingen av byggestilene på Svinør og Sæløer, deretter skal jeg gå inn på forskjeller og ulikheter med denne utviklingen. I Jeg kommer til å legge opp beskrivelsene tidsmessig kronologisk slik at det er lettere å se utviklingen av øysamfunnets bebyggelse. Jeg har lagt ved et kart over Sæløer og Svinør som jeg hele tiden vil referere til (Vedlegg 1 og Vedlegg 2). Oppgaven kommer i hovedsak til å bli framlagt som en tidsmessig kronologisk utvikling.

Sæløer:

Sæløer ligger vest for Lindesnes, i Lyngdal kommune, og er et øysamfunn med to øyer. Østre og vestre Sæløer danner øysamfunnet Sæløer som jeg heretter kommer til å omtale i stedet for de enkelte øyer. Husene på Sæløer ligger i en lun havn mot landsiden, og har en utgang mot nordøst. Husene er plassert på rekke ved siden av hverandre, og det er lagt brygge slik at man kan vandre langs husene. I tillegg har det i de senere år blitt bygd en molo som knytter de to øyene sammen slik at man ikke lenger trenger båt for å komme over.
Sæløers eldste bygning var Gnr.3 Bnr.1 eller G 3/1 på kartet. Huset var oppført som et Våningshus i 1725 av laftet tømmer i 2 etasjer (Vedlegg 3), og ble senere i 1860 påbygd.[1] Dette skipperhuset ble revet omkring 1960, og et nytt hus ble bygd opp (Vedlegg 4). På 1800-tallet ble det bygd flere hus i Sæløer, hus som står den dag i dag.
Gnr.4 Bnr.4 (G 4/4) også kalt Skvettholet (pga sjøsprøyten under visse forhold)[2] ble oppført i 1800 i halvannen etasje.[3] Huset har kvist ut mot havet, noe som også har blitt brukt av senere oppførte hus rundt Sæløer havn. Huset har mulige elementer av sveitserstil, men dette må ha blitt tilført senere. Huset har utoverhengende tak, noe som er typisk sveitserstil (Vedlegg 5).[4]
Gnr.3 Bnr.5 (G 3/5) ble oppført i 1807 og var et Våningshus av tømmer i 2 etasjer.[5] Huset som minner om det revne skipperhuset på Gnr.3 Bnr.1 hadde en symmetrisk ytre fasade, bortsett fra vinduet over døren som ikke var plassert midt over. Dette huset ble også revet og et nytt ble oppført i 1954 (Vedlegg 6).
Gnr.3 Bnr.3 (G 3/3) ble i 1845 oppført som et halvannen etasjes laftebygg.[6] Dette er et Våningshus som ble bygd med sterke innslag av sveitserstil. Latinkors i vinduene, utoverhengende takflater, samt pynt innunder takflatene tilsier dette (Vedlegg 7).
Gnr.3 Bnr.6 (G 3/6) ble oppført omkring 1850 i halvannen etasjes og laftebygd.[7] Huset er, som det forrige, i sveitserstil av samme grunner som det forrige huset (Vedlegg 8).
Gnr.4 Bnr.3 (G 4/3) er oppført i halvannen etasje i 1893.[8] Huset har elementer av sveitserstil ved utoverhengende takflater, men ellers ikke lett å definere noen eksakte elementer. Symmetrisk er huset gjennomført, og huset skiller seg ut med to takvinduer som ser ut mot havnen (Vedlegg 9).
Et av de eldre husene i Sæløer er ”Malias hus” (M 2). Når bygget er oppført er uvisst, men lignende bygg på Svinør vitner om at det stammer fra 17-1800-tallet. Huset har et sørlandshuspreg, og er symmetrisk framme med dekor rundt vinduer og inngang (Vedlegg 10).
Resten av husene, med kjent oppføringstid, på Sæløer er oppført på 1900-tallet. Jeg fortsetter byggestilmessig kategorisk. Flere hus bygd på 1900-tallet hadde sveisterstilelementer, men det ble ofte blandet inn elementer av jugendstil også. Gnr.4 Bnr.2 og 6 (G 4/6 og G 4/2) begge oppført i 1935) er de byggene med klarest Jugendstilpreg, men også her kan man se elementer av sveiserstil (Vedlegg 11). Vi se det i halveise korsvinduer og en kvist på framsiden. Kvisten er mer et sveisterstilelement en jugendstil. Grunnen til at de gikk mikset stilene på denne måten kan godt være at det var viktigere med god utsikt (fra kvisten) i stedet for å overholde en ren stil. Byggene har også valmede tak, noe som ofte går under Jugendstil og finnes i husene under Gnr.3 Bnr.6 (G 3/6 S.F Knutsen & S.B. Knutsen). Gnr. 3 Bnr.4 (fra 1937) har også Jugendstiltrekk i vinduene, samt at man kanskje kan trekke sveitserstil ut av de samme vinduene (Vedlegg 12). Bygget er i seg selv et særsyn. Ellers er både Gnr.3 Bnr.6 (Solborg – oppført 1931) (Vedlegg 13) og Gnr.4 Bnr.1 (Vedlegg 14) oppførte med sveitserstiltrekk.

Svinør:

Svinør er et øysamfunn øst for Lindesnes. Bebyggelsen her ute er samlet i et havneområde på lesiden av Svinør (dvs. på hovedøyas nordside). Samtidig er det også bebyggelse på naboøya Hammerøy, og på den lille øya Holmen som ligger i innkjøringen til Svinør havn. Disse øyene (hovedøya, Hammerøy og Holmen) vil jeg framover stort sett omtale som Svinør og øysamfunnet siden jeg omtaler hele dette området som ett område i min sammenligning med øysamfunnet Sæløer (som i likhet med Svinør består av flere øyer). Husene er altså samlet rundt havnen og danner et torg hvor alt er samlet på en plass. Den største delen av dette torget ligger på hovedøya, og her ligger husene relativt tett. Mellom og foran husene er det mulig å vandre på grunn av oppbygde brygger og stier. Det er altså tydelig at livet samlet seg her.

De eldste husene i Svinør er oppført på 1600-tallet. Dette er hus 6 (den eldste delen) 13, 18 og 22 (Vedlegg 15). Hus 13 er fra tidlig 1600-tallet og fikk forandringer på 1800-tallet hvor de små vinduene ble erstattet av større som var for store til rammene.[9] Hus 13 består av to deler som ikke er oppført samtidig, og har en byggestil hvor annen etasje er bygd noe over første. Dette er ifølge Ågot Gulbrandsen og Ådne Fardal Klev i boken Svinør – Ryggen mot Norge Blikket mot havet en byggestil som er ”bedre kjent i sydligere land”.[10] Den samme byggestilen er for øvrig benyttet på hus 18 hvor vi også finner denne utoverhengende andreetasjen, noe som jeg mener kommer klarere fram på Vedlegg 16 (s.362) enn hus 13 og Vedlegg 17. Hus 18 har et lignende utgangspunkt, men har et mye klarere utbygg over førsteetasje enn hus 13, og er i tillegg sammenbygd med sjøbuen ved siden av. Huset er stort og strekker seg over 2 og en halv etasje, med dype vinduer. En kilde forteller at huset bærer preg av flere epoker, og dermed er bygd i flere trinn, selv om det opprinnelig nok var et av de eldste husene i Svinør. Samme kilde mener også å se at det er mulig å finne barokkstil, nettopp i den uthengende etasjen og de dype vinduene.[11] Hus 21 stammer også sannsynligvis fra slutten av 1600-tallet, men det har dessverre ikke overlevd fram til våre dager. Kildene forteller at det i den siste tiden kun ble brukt til løe og flor.[12] Huset var reist i 2 etasjer, og var sannsynligvis rødmalt. Det siste huset fra 1600-tallet er hus 22 (Vedlegg 18) som også er et toetasjers hus. Huset skulle opprinnelig vært revet i første halvdel av 1800-tallet, men dette skjedde likevel ikke, og huset står fortsatt slik det ble bygd.[13] Selve huset er relativt enkelt. Ingen dekor og usymmetrisk oppført. Huset på Holmen ved innkjøringen til Svinør havn bærer preg av å være fra slutten av 1600-tallet.[14] Huset er som de andre toetasjers hus fra 1600-tallet et høyreist bygg med god dybde. Huset hadde opprinnelig husrom til to familier, og hadde mye større areal (Vedlegg 19). Huset har også et tilbygg på husets bakside hvor taket er forlenget slik at husets dybde blir vesentlig lengre enn normalt.
På 1700-tallet ble hus 1 (siste halvdel av 1700-tallet), 10 (før 1785), 12 (begynnelsen av 1700-tallet), 14 (før 1785), 17 (tidlig på 1700-tallet), 19 (første halvdel av 1700-tallet), 20 (før 1737) og 23 (en gang på 1700-tallet). Det som slår meg er at mange av de eldste husene er relativt store (ofte 2 etasjer), og dette kan tyde på god plass og rimelig velstand her ute. Ellers så ser man ofte trekk av at hus har blitt oppført og senere utvidet. Dette gjelder blant annet hus 10 (Vedlegg 20) som har en eldre østlig del og en nyere vestlig. Huset skiller seg også ut ved at det ikke er et toetasjers bygg.[15] Andre hus som er bygd i flere trinn er hus 19 (Vedlegg 6) og har ofte huset to familier på samme tid. Hus 10 (Vedlegg 20), 12 (Vedlegg 21) og 23 (Vedlegg 22) skiller seg ut fra mengden, utseendemessig. Alle disse husene er mindre en de andre toetasjers sørlandshusene. Hus 10 er kanskje det som skiller seg minst ut, men det er ikke oppført i 2 etasjer slik som ”hovedtrenden” på 1600-tallet er ute var. Hus 12 er et hus med dekor over dører og vinduer, noe som vitner om velstand. Huset skiller seg derimot ut på grunn av den spesielle konstruksjonen. Huset har døren helt mot øst, samt et utbygg på vestre side. Det siste huset i rekken er bygd med en kvist over inngangsdøren. Huset er for øvrig det eneste i Sæløer med kvist.[16] Kvisten er plassert usymmetrisk med resten av huset. Den søndre delen er lengre enn den nordlige delen.
En del av de eldre husene ble bygd rett opp på fjell, og har dermed fått fjellet opp i huset, slik at huset måtte tilpasses til fjellet. Dette er tilfellet i hus 22, som måtte justere både gulvhøyde i kammerset, samt skjule fjellknatter med en seng.[17] Dette vitner om tidlige konstruksjoner hvor man ikke hadde samme muligheter og byggeteknikker som i de senere tider. Likevel ser vi at husene ble plassert i vannkanten, selv om dette ikke alltid har vært optimale steder. Slik ser vi at plasseringen av huset ved vannkanten var viktigere enn det estetiske utseende innendørs.
Husene bygd på 1800-tallet, hus 2 (ca. 1850), 3 (omkring 1835), 4 (omkring 1850), 5 (omkring 1800), 7 (1884), 8 (1860), 9 (omkring 1800), 11 (tidlig 1800-tallet), 17 (omkring 1800), 26 (omkring 1887), 27 (omkring 1859), 30 (gammelt men ombygd i 1880-årene), 31 (bygd mellom 1811 og 1835) og hus 32 (trolig siste halvdel av 1800-tallet), har oftest det fellestrekket at de er mye mindre enn de eldre husene på Svinør. Det finnes selvfølgelig unntak: Hus 11, 17 (Bugge-huset), 30 (Tollboden) og 31 har alle to etasjer og er høgreiste bygg. Felles for dem alle er at de er bygd tidlig på 1800-tallet, eller som hus 30 som har en relativ ukjent datering, men som ble ombygd i 1880-årene. Det skjedde dermed sannsynlig en endring i byggestilen fra de eldre større og romsligere hus til mindre hus, og sammen med denne endringen dukket også andre byggestiler opp. Fra midten av 1800-tallet dukket sveitserstilen opp,[18] og dette kan vi se på flere av husene i Svinør. Hus 2, 7, 8, 17, 24, 25, 26, 28 og 31 er bygd på 1800-tallet og har fått sveitserstilen eller elementer av sveitserstil. Det er også mulig at sveitserstilelementer har kommet senere, som f. eks. hus 31 som er bygd mellom 1811 og 1835. Dvs. før sveitserstilen kom. Det er derimot ikke bare hus fra 1800-tallet som har fått denne stilen. Den har også kommet slike elementer i hus 16 og 21, og da særlig ved latinkors i vinduene. Hus 16 har også fått pynt under det utoverhengende taket på langsiden. Det utoverhengende taket og pynt er typiske sveitserstiltrekk.[19] Alle de overnevnte husene som har sveitserelementer, bortsett fra hus 2, har latinkorset i vinduene. Hus 7 er av en kilde ment å være empire,[20] men selv om elementet, som hører inn under klassisismen,[21] over inngangspartier er nettopp dette, så har huset i større grad elementer av sveitserstilen gjennom latinkors, utoverhengende takflater, pynt under takflatene både på kortside og langside. Hus 17 og 31 er de eneste toetasjers hus som har tilført slike elementer, mens hus 24, 25 og 28 er de mest gjennomførte sveitserhusene på Svinør. Hus 24 var ikke i utgangspunktet sveitserhus, men ble revet og bygd om ca. 1910. Hus 24, 25 og 28 er for øvrig de siste oppførte hus i Svinør, og alle kom på 1900-tallet.

Både på Sæløer og Svinør ser vi et mangfold av byggestiler, og selv om sørlandshusene dominerer på Svinør, så ser vi at samfunnene har blitt påvirket av nærområdene, eller i Svinørs tilfelle, hvor de var et sted med mye gjennomfart av utenlandske skip, kunne de godt blitt påvirket av europeiske stiler. Et mulig eksempel er hus 18 på Svinør som hadde sydlandsk stil.[22] Påvirkning har ført til endrede byggestiler, som at sveitserstilen har blitt brukt. Dette er en stil som ofte forbindes med utskiftningsloven på midten av 1800-tallet. Grunnen er at i denne prosessen ble teigene på gårdene samlet for å kunne drive jordbruket mer effektivt, og gårdene ble spredt. [23] I denne perioden ble populariteten på sveitserhus stor. Først i byene (1840-50-tallet) og siden landsbygdene.[24] De nye gårdene ble ofte oppbygd i sveitserstil. I tillegg kunne nye tilleggshus og de uflyttede stående hus etter hvert få denne stilen.[25] Når vi går inn på 1900-tallet preger denne stilen Svinør og Sæløer, men Sæløer har i tillegg fått noen hus oppført i Jugendstil. Fellestrekket er at uthavnene ble påvirket av inn- og utland gjennom kontakt, og fikk disse byggestilene importert ut til utkanten av Norge. Selv om de ofte, i Sæløer sitt tilfelle, ble oppført sent i de enkeltes bygningsstilperiode. Husene, da særlig i Svinørs tilfelle, har gått fra å være ruvende i terrenget til å bli mindre og til slutt få en byggestil som ikke dominerer terrenget slik som i utgangspunktet. Det har vært andre livsvilkår og muligheter på Svinør i forhold til Sæløer, og dette har blitt klart gjennom byggestilene i de forskjellige øysamfunnene. Svinør har hatt større gjennomfart og mye utenlandsk skipsfart, noe som har gitt utslag i et kjøpstadsligninde samfunn med store størrelser på husene på 1600-tallet,[26] mens Sæløer har vært mer isolert og kun vært et fiskersamfunn med losdrift. Man kan kanskje si at begge to øysamfunns befolkninger har tilpasset både levestil og byggestil til hvor de lever.

Oppsummering:

Samlet sett kan vi si at øysamfunnene Svinør og Sæløer minner mye om hverandre i byggestil og byggeskikk, men siden Svinør har hatt en betydelig større gjennomfart har samfunnet her vært større, og levevilkårene har vært bedre. Det har blitt bygget større og mer enn i Sæløer, men utviklingen har omtrent vært den samme begge steder. Svinør har hatt større kontakt med inn- og utland på grunn av skipsfarten og dette har påvirket byggestilen i en viss omfang, men samlet sett er utviklingen veldig lik.

Litteraturliste:

Bergh, Trond – Hanisch, Tore – Lange, Even – Pharo, Helge (2002) Norge fra u-land til i-land, Pensumtjeneste AS, Oslo
Brekke, Nils Georg – Nordhaugen, Per Jonas – Lexau, Siri Skjold (2003) Norsk arkitekturhistorie – fra bronsealder til det 21.århundret, Det norske samlaget, Oslo
Christensen, Arne lie (1995) Den norske byggeskikken, Pax Forlag A/S, Oslo
Gulbrandsen, Ågot – Klev, Ådne Fardal (1997) Svinør – Ryggen til Norge – Blikket mot havet, Snartrykk
Nordberg-Schulz, Christian – Havran, Jiri – Van der Eynden, Jo (1996) Våre vakre hus Sørlandet, Orfeus Forlag AS, Oslo
Lian, Oddleif (1994) Austad I – Gard og folk, Lyngdal Kommune, Lyngdal
Reinert, G. (1957) Norges bebyggelse – Sørlige seksjon – Herredsbindet for Vest-Agder – vestre del, Oslo
Reinert, G. (1957) Norges bebyggelse – Sørlige seksjon – Herredsbindet for Vest-Agder – østre del, Oslo

[1] Norges Bebyggelse s.14
[2] Lian s.66
[3] Norges Bebyggelse s.15
[4] Norsk Arkitekturhistorie s.227
[5] Norges Bebyggelse s.14
[6] Norges bebyggelse s.14
[7] Norges bebyggelse s.14
[8] Norges bebyggelse s.15
[9] Gulbrandsen s.271
[10] Gulbrandsen s.322
[11] Norberg-Schulz s.42
[12] Gulbrandsen s.391
[13] Gulbrandsen s.403
[14] Gulbrandsen s.465
[15] Gulbrandsen s.295
[16] Gulbrandsen s.410
[17] Gulbrandsen s.403
[18] Christensen s.279f
[19] Norsk arkitekturhistorie s.227
[20] Gulbrandsen s.282
[21] Norsk arkitekturhistorie s.236
[22] Gulbrandsen s.363
[23] Bergh s.38
[24] Norsk arkitekturhistorie s.227
[25] Norsk arkitekturhistorie s.269
[26] Gulbrandsen s.232

Erindringer fra 1800-tallets Sæløer

I min leting etter informasjon, som avdekker hvordan forholdene på Sæløer har vært opp igjennom tidene, kom jeg over forfatternavnet Constantius Flood. Han hadde visstnok skrevet endel om sørlandet i sin samtid og umiddelbar fortid, på 1800-tallet. Han har også skrevet endel fiksjon, og derfor var det med litt skepsis at jeg søkte gjennom bøkene hans etter informasjon for kildebruk. Ville det jeg fant være noe jeg kunne bruke eller ville det kun være fiksjon satt inn i kontekst med 1800-tallets Sæløer, eller kanskje ville jeg ikke finne noe som helst. Men sånn er det mange ganger, så det var nok et forsøk verd.

Etter end søk satt jeg likevel tilbake med det jeg våger å kalle potensielle kilder, selv om det er en mulighet for at Constantius Flood ikke har gjenfortalt historien helt korrekt. Det gjenstår imidlertid å se. Det som imidlertid stemmer er navnene som blir gjengitt i fortellingen, og dermed får historien et slør av genuinitet over seg.

Kort fortalt treffer Constantius Flood den aldrende sjømannen Tønnes Jan Gabrielsen som beretter om sitt og andre familiemedlemmers liv fra tiden rundt Napoleonskrigen og i den følgende tid. Teksten var opprinnelig trykket med gotisk skrift, noe som førte til at undertegnede måtte «oversette» teksten til en mer moderne skrift. Dette har muligens medført noen feil i overgangen, og for å minke muligheten for ytterligere feiloversettelser, har jeg valgt å beholde den opprinnelige skrivemåten. Dette har medført at skriften kanskje ikke alltid er like klar å lese, men burde ikke volde noen større problemer.

Utdraget er tatt fra Constanius Floods book, Fra Agdesiden – Skildringer og optegnelser, utgitt i 1877.

 

 

En Sælør-Lods

 

Det er en Mand, der har oplevet noget av hvert, den gamle Sjøgut her forud, sagde Kapteinen en Dag jeg fulgte Damperen du gjennem Skjærgaarden, idet han pegede hen over Hovederne paa en hel Del pyntede Skjærgaardskoner og Piger i sine lyse Straahatte, og gjorde mig opmerksom paa en gammel sterkbygget, hvidhaared Gubbe, der stod paa Halvdækket lengst forud med to Børn, en seks eller syv års gammel Gut og en lidt yngre Pige, ved Siden av sig. Det er en gammel Sælør-Lods, som det vil interessere Dem at tale med, vedblev han, og indbød mig til at tage Gubben i Kahytten, hva jeg benyttede mig af og kom der nede snart i Samtale med den bedagede Sjøgut, der trods sine fire Snes endnu var ved fuld Handskraft og Erindring om Fortiden.

Der var fornylig hændt en Ulykkesbegivenhed – som det hænder saamange af Aar for Aar i Skjærgaarden, – en Familie havde mistet paa engang tre Sønner, to voksne gutter, der begge var Styrmend, og en yngre Søn i Konfirmationsalderen, der var gaaet under med en Seilbaad lige udenfor Havnen, hvor de hørte hjemme, og Talen om denne Begivenhed bragte den gamle ind paa hans egne Livsbegivenheder, som jeg skulde ønske at kunne gjengive med større Udførlighed; men der levnedes mig kun Tid til at gjøre nogle korte optegnelser af, hva han fortalte mig, inden han forlod Baaden i Korshavn.

Han havde visselig oplevet noget av hvert – ogsaa han havde mistet tre Sønner paa Havet og begge sine Brødre.

Tønnes Jan Gabrielsen hed den gamle. Han var den yngste af tre Brødre, og var voksset op under Krigsaarene. Den ældste av Brødrene deltog i Sjøkrigen som Styrmand og senere som Fører af den armerede Lodskutter (No.17?), men var uheldig nok til at blive tagen af en fiendtlig Sloop of war, der førte Kutterens Besætning som Fanger til Leith. Kapteinen samt en Skibsfører Bacher fra Hillesund blev ført nogle Mil ovenfor Byen og indsat i et Fængsel, hvor de i Begyndelsen behandledes meget haardt og negtedes den mindste Bevægelse i fri Luft, da Bacher havde gjort et Forsøg paa Flugt. Ved Medvirken af en Pastor Wright, der besøgte Fangerne, fik disse imidlertid efter nogle Maaneders Forløb sin Frihed paa Parole, hvad Bacher benyttede sig af til at undvige og komme ned til Leith, hvor det lykkedes ham at treffe et norsk Skib, der gik under Licence, med hvilket han lykkelig og vel kom til Norge. Gjennem Bacher modtog Familien i Sælør den første Efterretning om Ole Gabrielsen og hans Mandskabs Skjæbne, som man hidtil hadde været i Uvished om, hvorefter Faderen reiste til Christiansand for at forsøge at faa Sønnen udvekslet; men dette lykkedes ikke. Først ved Krigens Ophør blev Ole Gabrielsen fri og kunde vende tilbage til Hjemmet. Det var den gang Folk i gode Kaar saavel Faderen som den yngre Broder, der førte en Slup og straks efter Hjemkomsten fik Ole ved Familiens Hjælp ligeledes et lidet Fartøi, hvormed han Sommeren 1815 gik til Hamburg. Her laa tilfældigvis ogsaa den yngre Broder og med ham Tønnes som Styrmand.

Dette tilfældige Sammenstød var Brødrenes siste; thi straks efter tilsatte Ole Gabrielsen sit Fartøi under Helgoland og blev med sin Besætning. Den yngre Broder omkom likeledes ved Forlis Lid efter, medens Tønnes kom fra det, for nogle Aar paa Østersjøen i Trælastfarten, hvorefter han giftede sig, slog sig ned i Sælør og blev Lods.

Hvormangen haard Dyst han havde staaet i Lodsbaaden skal jeg ikke kunne fortælle om; men det er et ansvarsfuldt Arbeide at være Lods her ude i Havskjærene. Kravet til ham er, at han skal friste til det yderste, og dette Krav gjøres tidt og jevnt gjældende i dette stærkt beferdede Havstrøg, navnlig i de seneste Aar, da Vinterseiladsen har taget saa stærkt til, og det er et barskt Liv at ligge krydsende i Lodsskøiten omkring Næset Dag efter Dag i Høst- og Vindermaanederne, da Sælør-Lodsene helst maa være paa Færde, og heller ikke hver Lodsbaad slipper fra. Tønnes mistede i sin Tid 20 af sine Kammerater paa Sjøen og deriblandt ikke mindre end fjorten Lodser fra det lille Sælør.

Ham havde dog Herren skaanet, hvor ligt det end mangengang havde seet ut til at han skulde have gjort sin sidste Lodstjeneste; men værkbruden var han bleven, som det da sædvanligvis er Tilfældet med Kystens Lodse og Sjømænd, der døier saameget fra den tidlige Ungdom af. For Tønne’s Vedkommende var det ved en Kantring udenfor Tranevaag, at hans Helbred fik sit værste Knæk. Det var tidlig om Vaaren, medens Vandet endnu var isende koldt, at hans Baad blev kantret af en Byge og gik tilbunds under ham – og med den hans eneste Kammerat, som han tror kom under seilet, da Baaden kastede sig. Tønnes fik Tag i en Aare og flød paa den, tumlet om af Sjøen til den mørke Aften, da medengang, efter han hadde opgivet alt haab om Redning og befalet sig Gud i Vold, en Baad strøg op paa Siden af ham, tørnede mod hans Aare og frelste ham.

Men var han selv bleven skaanet, saa havde Sjøen dog Krevet mange av hans nærmeste. Foruden begge sine Brødre havde han, som allerede fortalt, mistet tre af sine fem Sønner paa Sjøen. To yngre døde i Hjemmet; men tre ældre raske Gutter havde faaet en vaad Kirkegaard. Den ene kantrede i en Fiskerbaad, den anden omkom med et Arendalsskib, bestemt til Lissabon, der gik tilgrunde ved Lemenorene og hvis Mandskab alle blev paa Kahytsgutten nær, der havde surret sig fast til et Vragstykke og var bleven kastet iland paa Øerne, hvorved man fik Underretning om Skibets Skjæbne. – Det var dog for længre tid tilbage, at den gamle havde lidt disse Tab; men den tredie af Sønnerne, hvis Død syntes at have gaaet ham dybest til Hjerte, var kun for kort Tid siden forulykket. Det var den sidste, hans Alderdoms Støtte, og maaske ogsaa den kjæreste af hans Sønner denne, og derhos en gift Mand der efterlod Hustru og Børn i Maadelige Kaar.

Han havde i Forening med tre andre, ligeledes gifte, tilkomne Folk og dyktige Sjømænd, ladet bygge en ny Skøite, der blev udrystet til Torskefiske paa Revet – en Bedrift, som jeg allerede forhen har omtalt som en Indtægtskilde for Sælør. Udrustningen er ikke meget bekostelig, naar undtages selve Fartøiet. Man ballaster blot dette, lægger nogle Bundtiljer over Ballasten til at lægge Fisken paa, forsyner sig med etpar Salte-Kar i Rummet og et tilstrækkelig Antal Snærer med seks syv Pund tunge Blystene og nogle Kleppe til at hugge Fisken ind med. Liner, saaledes som Svenskernes bruger, fører man ikke med sig og heller ikke Svenskernes store Agterbaad; thi Fiskeriet foregaar fra selve Fartøiet, der bliver lagt til for et rebet Storseil og en Klyver, naar Fiskebanken er naaet, hvor Torsken alene fiskes med Snøre. Med Proviant udruster man sig kun for en otte á ti Dage, da man sædvanligvis ikke beregner at blive længre ad Gangen i Sjøen. Denne omtalte Skøite var heller ikke udrustet for noget længre Tidsrum; men dette forløb og intet saaes til Fiskerne. Dag efter Dag speidede man fra Udkikket baade paa Øst- og Vest-Sælør, (hvor man ovenfor Husene har den saakaldte Kompas, der benyttes af Lodserne som bagpost), efter de ventede Fiskere – og i to-tre Uger git de efterladte Børn, Hustruer og Fædre op og ned ad Fjeldstien, der fører derhen. Endelig kom et Ord ud om, at Skøiten var overseilet af en Damper – og man vilde vide, at dette skulde være skeet endnu den samme Nat, som den afseilede fra Sælør om Aftenen; men man fik ingen yderligere Bekræftelse paa dette og fæstede sig endnu ved Haabet om, at den kunde være fordrevet til jydske Kysten eller ud i Nordsjøen, og fortsatte sine Vandringer til Udkikket, hvor man snart troede at se de ventede nu i en, nu i en anden Seiler, der kom tilsyne i Havbrynet; men hver Gang viste det sig at være en Feiltagelse – de kom aldrig tilbage, og hvorledes de var forulykkede opklaredes heller ikke. Som saamange andre af Sælørs Sjømænd hadde ogsaa disse fundet Døden paa den urolige, uberegnelige Arbeidsmark, som Befolkningen er henvist til.

Der sad fire Enker, og jeg erindrer ikke hvormange Børn, igjen i den lille Havn efter dette Forlis, og den gamle Lods, der var bleven sønneløs, var flyttet i Huset til en gift Datter, som han havde tilbage og hvis Børn han havde med sig.

Det var omtrentlig Indholdet af hvad han fortalte mig, inden vi skiltes i Korshavn, hvor han gik i Land med sine Smaafolk. – Det var efterhaanden blevet tomt på Fordækket; ved Anløbsstederne ud gjennem Øerne hadde Damperen skilt sig med de fleste af sine Passagerer; men der sad endnu nogle tilbage, der børte hjemme længre ude, og nogle unge Piger og etpar unge Sjøgutter havde samlet sig under Solseilet og sang.

Det var stille og smukt, som en Sommeraften ogsaa imellem kan være mellem de nøgne Havskjær, farvede af den synkende Sol. De skrigende Maager og Terner hadde flyttet sin Kredsflugt og sænket sig ned paa de lave Skjær, og i Aftenens Stilhed hørtes kun de langsomtrullende Dønningers dæmpede Slag, som Akkompagnement til Sangen, der, som alt hvad man hører af Sang herude, syntes at have laant sine Rhythmer af Dønningerne selv; – her er intet af Fjeldfolkets friske Jodlen og løsslupne Sang. Stemmerne ere bløde og Sangen klinger harmonisk sammen med disse vemodige Naturomgivelser og synes at fortælle om Livet og Kampen herude med sine bratte Skilsmisser, sine pinlige Ungestens Stunder – sit gribende Alvorsliv – Og i Folkets hele Maade at være paa gaar det samme noget tunge igjen – det er som Tanken om en Alvorsstrid altid ligger bag – en dyd indlevet Resignationens Tanke, der ogsaa kommer frem i hele deres Anskuen af Livet; – men handledygtige og raske, koldblodige og kjække finder man saa Skjærgaardsgutterne igjen i Farens Stund, naar det gjælder, og mangen heltemodig daad, mangen ædel Opofrelse er kjendt og bevaret Erindringen om ved Siden af alle Skjærgaardens vemodige Minder.

 

Fra Constantius Floods ”Fra Agdesiden – Skildringer og optegnelser”,

utgitt 1877, P.E. Mallings Boghandel

Den kulturelle påvirkningen av naturlandskap

Denne artikkelen er hentet fra en av mellomfagsoppgavene i historie, som jeg avla våren 2005 ved Høgskolen i Agder. Denne mellomfagsoppgaven er lagt opp til å dekke et allerede interessant område for mitt vedkommende (den historiske/kulturelle utvikling på Sæløer), men blir, etter min mening, for knapp til å stå som et ferdig resultat. Grunnen til dette er at tiden dessverre ikke tillot ytterligere undersøkelser, samt at den originale oppgaveteksten ikke skulle overskride 5 sider (referanser er unntatt). Derfor er det sannsynlig at jeg vil komme tilbake til dette området for å kunne dekke mine ubesvarte spørsmål på en mer omfattende og tilfredstillende måte. Dette vil da inngå sammen med en utvidet undersøkelse innenfor en annen mellomfagsoppgave i historie som ligger innenfor samme geografiske område. Denne tar for seg utvikling i byggestil og byggeskikk på Svinør og Sæløer, men dette skal jeg komme tilbake til ved en senere anledning. Jeg skal avslutningsvis i dette forordet bare nevne at en utvidet undersøkelse vil forekomme, men da høyst sannsynlig med en geografisk avgrensning til Sæløer (Svinær blir dermed unntatt).

Tema: Den kulturelle påvirkning av naturlandskapet på kysthavsøyer utenfor Vest-Agder (avgrenset til komparasjon av Sæløer utenfor Lyngdal og Svinør utenfor Spangereid og tidsperiode strekker seg fra 1500-tallet fram til vår tid).

På hvilken måte har den kulturelle påvirkningen av naturlandskapet skjedd på Sæløer, og ligner denne på utviklingen på Svinør?
Av Leif H. Daland

Innledning:

I denne artikkelen skal jeg forholde meg til to geografisk avgrensede steder. Jeg vil dele opp artikkelen min i to deler. Den første delen skal jeg presentere øya Sæløer og analysere utviklingen av den kulturelle påvirkningen av naturlandskapet her. Deretter vil jeg foreta samme analyse av Svinør og samtidig sammenligne med Sæløer.
Før jeg begynner vil jeg kort definere hva jeg mener med naturlandskap og deretter en definisjon av begrepet kulturlandskap som spiller en stor rolle i denne artikkelens innhold. For å ta det første først så baserer jeg meg på en ren leksikondefinisjon av ordet naturlandskap, og det blir ”landskap som ikke er påvirket og endret gjennom inngrep fra menneskenes side i vesentlig grad…”.[1] Kulturlandskap er et vanskeligere begrep å bruke men jeg har valgt å bruke pensumbokens definisjon på den: ”…kulturlandskap er landskap som rent fysisk er preget av menneskelig virksomhet.”[2]

Sæløer:

Stedet hvor jeg vil legge hovedtyngden av artikkelen min er på de to små øyene som utgjør Sæløer. Jeg vil heretter omtale Sæløer som én øy, altså øyen, ettersom jeg har oppfattet det slik at Sæløer-øyene har hatt så sterk tilknytning til hverandre at det har blitt sett på som et samlet samfunn. Øyen ligger ca 4 km vest for Lindesnes fyr, med tilknytning til Korshavn lenger inne i fjorden. Sæløer ligger i dag i Lyngdal Kommune. Samfunnet på øyen, i nyere tid, er konsentrert rundt en havn med inngang fra nordvest, og tidligere fra sør (søndre inngang er i dag stengt av en molo som forbinder østre og vestre Sæløer – se vedlegg 1). Det er også ruiner etter bebyggelse på Selhovden (søndre del av vestre Sæløer – se vedlegg 1), deriblant den gamle fyrvokterboligen. Det finnes også spor etter eldre bebyggelse på øya, men det skal jeg komme tilbake til.
Sæløer har for det skuende øyet liggende igjen en mengde spor av kulturell aktivitet i landskapet, og disse er det jeg skal gå nærmere inn på. Jeg skal også forsøke å fremstille denne kulturelle utviklingen på en noenlunde kronologisk måte, og slik blir det lettere å se paralleller til stedet jeg sammenligner utviklingen med, nemlig Svinør (Svinør ligger også i Vest-Agder, men på motsatt side av Lindesnes fyr, i Lindesnes kommune). Da starter jeg med å gi en fremstilling av Sæløers kulturelle utvikling og den påvirkning av naturlandskapet denne utviklingen da måtte få.
Det er dokumentert at menneskelig ferdsel og opphold på Sæløer har en lang historie. Det er funnet bosetninger fra steinalderen flere steder på øyen.[3] Det er også dokumentert ferdsel i Snorres Kongesagaer, hvor det nevnes flere kongebesøk. Første besøk ble gjort allerede i 1028 hvor Olav den Hellige lå og ventet på seilevind den førjulsvinteren: ”…i Seløyene ble de liggende lenge…”.[4] Kildene sier dessverre lite om tiden her, men det sies at han oppførte en kirke her på samme tid. Om det virkelig er en kirke er usikkert, og det er fortsatt rom for diskusjon. Sigurd Eikeland legger frem en teori om at det kan ha vært et bønnehus for pilgrimmer som ble reist i ettertid (i høy- eller seinmiddelalderen) som et minne om Olav den Hellige.[5] J.A. Wiksander refererer til et par hollandske losbøker (fra 1584 og 1608) som beskriver innseilingen til Lindesnes med en observasjon av ”den hvite kirken”.[6] Jeg har lagt ved bilde av (kirke)ruinen i vedlegg 2. Snorre nevner også et kongebesøk sommeren 1156 når kong Inge og kong Øystein møttes her og ble forlikte.[7] Ellers har flere konger ligger i Sæløer i kortere eller lengre perioder, men ingen kilder sier noe om oppholdet bortsett fra hvor lenge de oppholdt seg på stedet.
Selv om Sæløer har vært brukt som havn mot dårlig vær og i påvente av bedre bør, så har øya mest trolig ikke hatt noen fastboende i den tiden jeg har vært igjennom ovenfor, selv om det er funnet menneskelig aktivitet helt tilbake til steinalderen. Jeg har ikke kommet over noen kilder som viser fast beboelse før de første gårdene på Sæløer ble matrikulert i 1647 (Østre Sæløer[8], Selhovden[9] og Vestre Sæløer[10]). Det sannsynlige er at gårdene har vært bebodd tidligere enn dette men kildene kan ikke gi et nøyaktig svar på dette. Gårdene eller brukene har både hatt dyrehold og jordbruk. Fra årlig utsæd på Sæløer i 1668 finner vi på Vestre Sæløer: 4 naut, 6 smaler og 1 tønne korn,[11] på Selhovden: 4 naut, 4 smaler og 1 tønne korn[12] og på Østre Sæløer: 4 naut, 6 smaler og 1 tønne korn.[13] Det er stor sannsynlighet for at det i tillegg ble drevet fiske også på denne tid her ute, men det kan verken dokumenteres at skjedde eller påvises i hvilken utstrekning det kunne ha skjedd. Akkurat når det første mennesket slo seg ned som fastboende her ute er altså uvisst, men at det var et gårdsbruk er relativt sikkert. Forholdene her ute lå til rette for dette, men det var nok mest optimalt for dyrehold og fiske. Jorden er ikke mye tilrettelagt for jordbruk, og terrenget er ujevnt og inneholder mye stein. Det har blitt bygd opp rette jordlapper langs heisidene (se vedlegg 3) opp fra havnen på Vestre Sæløer, men nøyaktig hva disse har vært brukt til er usikkert. I senere tid har Sæløer (både østre og vestre pluss Selvhovden) blitt delt opp i mindre og mindre bruk. I dag teller øya 14 bruksnummer, og med tilhørende jord som har blitt oppdelt og byttet rundt får vi et kulturlandskap som er som satt tilbake til tiden før utskiftningsloven av 1857. Sæløer har tydeligvis ikke blitt påvirket i større grad av denne utskiftningsprosessen som skulle samle jorden slik at man fikk et mer effektivt jordbruk.[14] Heller ikke har man her fått en spredning av Klyngetunet (hvis man kan kalle bebyggelsen i Sæløer for nettopp dette) her ute. Grunnen til dette er vel relativ logisk i og med at jordbruket, mest sannsynlig, ikke spilte like stor rolle som fisket, og kontakten med havet var viktig. Nettopp derfor var plassering ved havet viktigere enn å bygge et hus ved et samlet jordstykke. Likevel er vel teiginndelingen det kulturelle innslaget på øya som strekker seg lengst geografisk i påvirkningen av naturlandskapet. Den mest konsentrerte delen av kulturlandskapet har vi imidlertid ved havnen hvor menneskene her ute bodde, og tilbrakte tiden når de ikke var ute på sjøen. Til sammen pluss andre menneskelige aktiviteter på øya gjennom tidene er det lite og kanskje ingenting som er upåvirket av menneskelig aktivitet på et så lite geografisk område som Sæløer er.
Før jeg går videre til Svinør vil jeg bare minne om at jeg her vil forsøke å vise til likhetstrekk i utviklingen mellom Sæløer og Svinør.

Svinør:

Svinør minner på mange måter om Sæløer, og det blir dermed naturlig å sammenligne disse to stedene. De første fellesnevnerne er beliggenheten innen samme fylke som en øy med god naturlig havn. Beliggenheten med avstand fra Lindesnes fyr gjorde at det på begge steder var behov for mennesker til å veilede skip inn i trygt farvann. Det var også losdrift som skulle prege begge steder. Svinør har blitt omtalt i dokumenter helt siden 1435 men det antas at det har bodd folk her ute fra rundt 15-1600 tallet og at disse da sannsynlig har vært loser.[15] Samtidig kan vi sammenligne med Sæløer og se at første tegn til los er en reservelos i 1801.[16] Losdrift var dermed representert begge steder men muligens senere på Sæløer. Det som jeg begynte med var havnen, og her finnes en likhet som er gjennomgående. Bebyggelsen er samlet og ligger ved sjøen[17] (se vedlegg 4). Likheten er slående, og man kan ikke se på det ene stedet uten å få relasjoner til det andre. Det som slår meg er at disse stedene har på mange måter et likt fundament, selv om det også finnes mange ulikheter.
Gårdsdriften fantes også på Svinør, og den eldste gården bæret preg av å være fra 1600-tallet.[18] Hvorvidt det var fastboende her ute allerede da er usikkert, men det kan godt ha forekommet. Fra 1675 er det derimot bekreftet beboelse her ute. Som på Sæløer er det ikke mye av dyrkbar jord på øya Svinør. Store deler av disse områdene var gammel havbunn, og måtte bli drenert med diker for ikke å bli for våt. Det ble også opparbeidet små jorder og borger opp etter heiene.[19] Her er det samme jordbruksprinsippet som man finner på Sæløer (Vedlegg 3), og viser at det som kunne brukes, måtte brukes. Jeg er usikker på hvor mye av Svinør som er påvirket av gårdsbruket i forholdt til Sæløer, men jeg mener det er sannsynlig at de fleste husstander som eide jord og ikke var strandsittere (hus uten jord) hadde en eller annen form for jordbruk. Det være seg åkerbruk eller dyrehold, eller begge deler. Erfaringene fra Sæløer sier meg at dette er en mulighet, og dermed er nok terrenget relativt likt Sæløer. Spørsmålet er da i hvilken grad det er teiginndeling eller i større grad samlet jord? Jeg vil da tippe på at teigforholdet minner mye om det vi finner på Sæløer. Småbrukerne kunne ikke her heller leve av gården, og måtte ha andre yrker i tillegg.[20] Likevel var det godt dyrehold her ute (opptil 10-15 dyr samtidig), det vil si at mange husstander hadde kyr. Jorda ble for det meste brukt til å dyrke høy til kuene, og til og med på Holmen dyrket de. Det var likevel muligheter for å kunne dyrke poteter, og sammen med kua kunne dette bli viktig for å kunne være selvberget.[21] Det var viktig å kunne forholde seg både jordbruk og fiske, for med flere matkilder led man mindre risiko for å måtte sulte i tider hvor en av matkildene gikk tom eller sviktet. Gårdsdrift foregår på Svinør i en eller annen form fram til omkring 1960.
I tillegg til gårdsdriften og fisket, fantes det andre næringer som preget øyas landskap. Man kan flere steder på øya finne skjerp som er fra flere forsøk på gruvedrift, og man hadde en utskipning av stein fra øya (selv om det er usikkert hvor på øya eller hvor den skulle derfra). Det var flere mineralsorter som det ble gravd etter. Blant annet kvarts, feltspat og muligens molybden.[22] Ellers har øya hatt et yrende liv med flere butikker, bosetning av handelsfolk, og hadde generelt større kontakt med utlandet gjennom å være midtpunktet for distriktet rundt. Her (i alle fall etter at handelsmenn med privilegier fra Kristiansand etter 1641 kom og bosatte seg der) kom skip fra utlandet (særlig Holland) og hentet blant annet trestammer til skipsbygging og bygninger.[23]

Hvis man skal forsøke å gi et svar på hvordan den kulturelle påvirkningen av naturlandskapet har skjedd på Sæløer må nevne gårdsdriften som har gjort et stort inntrykk på øya gjennom den utstrakte leggingen av steinmurer og oppbyggingen av terrasser og borger. Man kan ikke unngå å legge merke til det når man oppholder seg på stedet at det til tider minner om en gammel heiegård som har vært for isolert eller hatt for dårlig jord til at det har vært lønnsomt å samle teigene til et mer effektivt jordbruk. Jordlappene er små og mange, og det finnes ikke mange rette strekninger hvor et effektivt jordbruk kunne ha vært benyttet. Jordbruket har sannsynlig vært her like lenge som det har vært fastboende mennesker her, og det vil si fra 1600-tallet og fram til nyere tid. Kanskje fra før 1600-tallet. Til sammenligning var jordbruket på Svinør relativt likt og hadde en liknende funksjon i og med at det ikke her heller var optimalt lagt opp til dette formålet. Den mer konsentrerte kulturelle påvirkningen er selve havnen, og kan sannsynlig spores tilbake til 1700-tallet. Her var befolkningen samlet rundt det dagelige gjøremål, og her er det stedet man, i likhet med Svinør, først for øye på når man kommer til plassen. Havnen (eller uthavnen) er det kulturelle tyngdepunkt på disse to øyene, og det er her vi finner den mest utbredte påvirkningen av naturlandskapet.

Konklusjon:

Vi kan dermed si at den kulturelle påvirkningen av naturlandskapet i Sæløer har hovedsakelig skjedd gjennom tre ting: Dyrking av mark, dyrehold og fiske. Dyrking av mark og dyrehold går sammen gjennom oppdeling i teiger og grensemarkering. Det har skjedd en utvikling som i resten av Norge hvor jorden har blitt delt opp i flere og flere stykker og slik mindre og mindre jordlapper, med flere gjerder og grensemerker som preger terrenget. Det siste er fisket som nok er en stor grunn til at befolkningen her ute har samlet seg i havnen.
Sammenliknet med Svinør finner vi igjen disse likhetene, men i tillegg ser vi at Svinør har hatt flere næringer gjennom verft og gruveindustri. I tillegg har Svinør vært et midtpunkt for området rundt i motsetning til Sæløer som har vært liten i denne sammenheng.

Litteraturliste:

Achehoug og Gyldendals trebinds leksikon – bind 2(1994), Kunnskapsforlaget, Oslo
Bergh, Trond – Hanisch, Tore – Lange, Even – Pharo, Helge (2002) Norge fra u-land til i-land, Pensumtjeneste AS, Oslo
Eikeland, Sigurd (1981) Lyngdal fra istid til nåtid, Bernt Hegland AS, Flekkefjord
Gulbrandsen, Ågot – Klev, Ådne Fardal (1997) Svinør – Ryggen til Norge – Blikket mot havet, Snartrykk
Lian, Oddleif (1994) Austad I – Gard og folk, Lyngdal Kommune, Lyngdal
Sturluson, Snorre (1979) Snorres Kongesagaer – Bind 2, Gyldendal Norsk Forlag ASA, Oslo

[1] Aschehoug og Gyldendals Trebindsleksikon s.802
[2] Christensen s.202
[3] Lian s.45
[4] Snorre 2 s.65
[5] Eikeland s.100
[6] Lian s.45-46
[7] Snorre 2 s.307
[8] Lian s.48
[9] Lian s.28
[10] Lian s.59
[11] Lian s.59
[12] Lian s.26
[13] Lian s48
[14] Bergh s.38
[15] Gulbrandsen s.15
[16] Lian s.28
[17] Gulbrandsen s.32
[18] Guldbrandsen s.21
[19] Gulbrandsen s.21-22
[20] Gulbrandsen s.25
[21] Gulbrandsen s.22
[22] Gulbrandsen s.27-28
[23] Gulbrandsen s.15

OBS! Vedlegg kommer senere.