Denne artikkelen er hentet fra en av mellomfagsoppgavene i historie, som jeg avla våren 2005 ved Høgskolen i Agder. Denne mellomfagsoppgaven er lagt opp til å dekke et allerede interessant område for mitt vedkommende (den historiske/kulturelle utvikling på Sæløer), men blir, etter min mening, for knapp til å stå som et ferdig resultat. Grunnen til dette er at tiden dessverre ikke tillot ytterligere undersøkelser, samt at den originale oppgaveteksten ikke skulle overskride 5 sider (referanser er unntatt). Derfor er det sannsynlig at jeg vil komme tilbake til dette området for å kunne dekke mine ubesvarte spørsmål på en mer omfattende og tilfredstillende måte. Dette vil da inngå sammen med en utvidet undersøkelse innenfor en annen mellomfagsoppgave i historie som ligger innenfor samme geografiske område. Denne tar for seg utvikling i byggestil og byggeskikk på Svinør og Sæløer, men dette skal jeg komme tilbake til ved en senere anledning. Jeg skal avslutningsvis i dette forordet bare nevne at en utvidet undersøkelse vil forekomme, men da høyst sannsynlig med en geografisk avgrensning til Sæløer (Svinær blir dermed unntatt).

Tema: Den kulturelle påvirkning av naturlandskapet på kysthavsøyer utenfor Vest-Agder (avgrenset til komparasjon av Sæløer utenfor Lyngdal og Svinør utenfor Spangereid og tidsperiode strekker seg fra 1500-tallet fram til vår tid).

På hvilken måte har den kulturelle påvirkningen av naturlandskapet skjedd på Sæløer, og ligner denne på utviklingen på Svinør?
Av Leif H. Daland

Innledning:

I denne artikkelen skal jeg forholde meg til to geografisk avgrensede steder. Jeg vil dele opp artikkelen min i to deler. Den første delen skal jeg presentere øya Sæløer og analysere utviklingen av den kulturelle påvirkningen av naturlandskapet her. Deretter vil jeg foreta samme analyse av Svinør og samtidig sammenligne med Sæløer.
Før jeg begynner vil jeg kort definere hva jeg mener med naturlandskap og deretter en definisjon av begrepet kulturlandskap som spiller en stor rolle i denne artikkelens innhold. For å ta det første først så baserer jeg meg på en ren leksikondefinisjon av ordet naturlandskap, og det blir ”landskap som ikke er påvirket og endret gjennom inngrep fra menneskenes side i vesentlig grad…”.[1] Kulturlandskap er et vanskeligere begrep å bruke men jeg har valgt å bruke pensumbokens definisjon på den: ”…kulturlandskap er landskap som rent fysisk er preget av menneskelig virksomhet.”[2]

Sæløer:

Stedet hvor jeg vil legge hovedtyngden av artikkelen min er på de to små øyene som utgjør Sæløer. Jeg vil heretter omtale Sæløer som én øy, altså øyen, ettersom jeg har oppfattet det slik at Sæløer-øyene har hatt så sterk tilknytning til hverandre at det har blitt sett på som et samlet samfunn. Øyen ligger ca 4 km vest for Lindesnes fyr, med tilknytning til Korshavn lenger inne i fjorden. Sæløer ligger i dag i Lyngdal Kommune. Samfunnet på øyen, i nyere tid, er konsentrert rundt en havn med inngang fra nordvest, og tidligere fra sør (søndre inngang er i dag stengt av en molo som forbinder østre og vestre Sæløer – se vedlegg 1). Det er også ruiner etter bebyggelse på Selhovden (søndre del av vestre Sæløer – se vedlegg 1), deriblant den gamle fyrvokterboligen. Det finnes også spor etter eldre bebyggelse på øya, men det skal jeg komme tilbake til.
Sæløer har for det skuende øyet liggende igjen en mengde spor av kulturell aktivitet i landskapet, og disse er det jeg skal gå nærmere inn på. Jeg skal også forsøke å fremstille denne kulturelle utviklingen på en noenlunde kronologisk måte, og slik blir det lettere å se paralleller til stedet jeg sammenligner utviklingen med, nemlig Svinør (Svinør ligger også i Vest-Agder, men på motsatt side av Lindesnes fyr, i Lindesnes kommune). Da starter jeg med å gi en fremstilling av Sæløers kulturelle utvikling og den påvirkning av naturlandskapet denne utviklingen da måtte få.
Det er dokumentert at menneskelig ferdsel og opphold på Sæløer har en lang historie. Det er funnet bosetninger fra steinalderen flere steder på øyen.[3] Det er også dokumentert ferdsel i Snorres Kongesagaer, hvor det nevnes flere kongebesøk. Første besøk ble gjort allerede i 1028 hvor Olav den Hellige lå og ventet på seilevind den førjulsvinteren: ”…i Seløyene ble de liggende lenge…”.[4] Kildene sier dessverre lite om tiden her, men det sies at han oppførte en kirke her på samme tid. Om det virkelig er en kirke er usikkert, og det er fortsatt rom for diskusjon. Sigurd Eikeland legger frem en teori om at det kan ha vært et bønnehus for pilgrimmer som ble reist i ettertid (i høy- eller seinmiddelalderen) som et minne om Olav den Hellige.[5] J.A. Wiksander refererer til et par hollandske losbøker (fra 1584 og 1608) som beskriver innseilingen til Lindesnes med en observasjon av ”den hvite kirken”.[6] Jeg har lagt ved bilde av (kirke)ruinen i vedlegg 2. Snorre nevner også et kongebesøk sommeren 1156 når kong Inge og kong Øystein møttes her og ble forlikte.[7] Ellers har flere konger ligger i Sæløer i kortere eller lengre perioder, men ingen kilder sier noe om oppholdet bortsett fra hvor lenge de oppholdt seg på stedet.
Selv om Sæløer har vært brukt som havn mot dårlig vær og i påvente av bedre bør, så har øya mest trolig ikke hatt noen fastboende i den tiden jeg har vært igjennom ovenfor, selv om det er funnet menneskelig aktivitet helt tilbake til steinalderen. Jeg har ikke kommet over noen kilder som viser fast beboelse før de første gårdene på Sæløer ble matrikulert i 1647 (Østre Sæløer[8], Selhovden[9] og Vestre Sæløer[10]). Det sannsynlige er at gårdene har vært bebodd tidligere enn dette men kildene kan ikke gi et nøyaktig svar på dette. Gårdene eller brukene har både hatt dyrehold og jordbruk. Fra årlig utsæd på Sæløer i 1668 finner vi på Vestre Sæløer: 4 naut, 6 smaler og 1 tønne korn,[11] på Selhovden: 4 naut, 4 smaler og 1 tønne korn[12] og på Østre Sæløer: 4 naut, 6 smaler og 1 tønne korn.[13] Det er stor sannsynlighet for at det i tillegg ble drevet fiske også på denne tid her ute, men det kan verken dokumenteres at skjedde eller påvises i hvilken utstrekning det kunne ha skjedd. Akkurat når det første mennesket slo seg ned som fastboende her ute er altså uvisst, men at det var et gårdsbruk er relativt sikkert. Forholdene her ute lå til rette for dette, men det var nok mest optimalt for dyrehold og fiske. Jorden er ikke mye tilrettelagt for jordbruk, og terrenget er ujevnt og inneholder mye stein. Det har blitt bygd opp rette jordlapper langs heisidene (se vedlegg 3) opp fra havnen på Vestre Sæløer, men nøyaktig hva disse har vært brukt til er usikkert. I senere tid har Sæløer (både østre og vestre pluss Selvhovden) blitt delt opp i mindre og mindre bruk. I dag teller øya 14 bruksnummer, og med tilhørende jord som har blitt oppdelt og byttet rundt får vi et kulturlandskap som er som satt tilbake til tiden før utskiftningsloven av 1857. Sæløer har tydeligvis ikke blitt påvirket i større grad av denne utskiftningsprosessen som skulle samle jorden slik at man fikk et mer effektivt jordbruk.[14] Heller ikke har man her fått en spredning av Klyngetunet (hvis man kan kalle bebyggelsen i Sæløer for nettopp dette) her ute. Grunnen til dette er vel relativ logisk i og med at jordbruket, mest sannsynlig, ikke spilte like stor rolle som fisket, og kontakten med havet var viktig. Nettopp derfor var plassering ved havet viktigere enn å bygge et hus ved et samlet jordstykke. Likevel er vel teiginndelingen det kulturelle innslaget på øya som strekker seg lengst geografisk i påvirkningen av naturlandskapet. Den mest konsentrerte delen av kulturlandskapet har vi imidlertid ved havnen hvor menneskene her ute bodde, og tilbrakte tiden når de ikke var ute på sjøen. Til sammen pluss andre menneskelige aktiviteter på øya gjennom tidene er det lite og kanskje ingenting som er upåvirket av menneskelig aktivitet på et så lite geografisk område som Sæløer er.
Før jeg går videre til Svinør vil jeg bare minne om at jeg her vil forsøke å vise til likhetstrekk i utviklingen mellom Sæløer og Svinør.

Svinør:

Svinør minner på mange måter om Sæløer, og det blir dermed naturlig å sammenligne disse to stedene. De første fellesnevnerne er beliggenheten innen samme fylke som en øy med god naturlig havn. Beliggenheten med avstand fra Lindesnes fyr gjorde at det på begge steder var behov for mennesker til å veilede skip inn i trygt farvann. Det var også losdrift som skulle prege begge steder. Svinør har blitt omtalt i dokumenter helt siden 1435 men det antas at det har bodd folk her ute fra rundt 15-1600 tallet og at disse da sannsynlig har vært loser.[15] Samtidig kan vi sammenligne med Sæløer og se at første tegn til los er en reservelos i 1801.[16] Losdrift var dermed representert begge steder men muligens senere på Sæløer. Det som jeg begynte med var havnen, og her finnes en likhet som er gjennomgående. Bebyggelsen er samlet og ligger ved sjøen[17] (se vedlegg 4). Likheten er slående, og man kan ikke se på det ene stedet uten å få relasjoner til det andre. Det som slår meg er at disse stedene har på mange måter et likt fundament, selv om det også finnes mange ulikheter.
Gårdsdriften fantes også på Svinør, og den eldste gården bæret preg av å være fra 1600-tallet.[18] Hvorvidt det var fastboende her ute allerede da er usikkert, men det kan godt ha forekommet. Fra 1675 er det derimot bekreftet beboelse her ute. Som på Sæløer er det ikke mye av dyrkbar jord på øya Svinør. Store deler av disse områdene var gammel havbunn, og måtte bli drenert med diker for ikke å bli for våt. Det ble også opparbeidet små jorder og borger opp etter heiene.[19] Her er det samme jordbruksprinsippet som man finner på Sæløer (Vedlegg 3), og viser at det som kunne brukes, måtte brukes. Jeg er usikker på hvor mye av Svinør som er påvirket av gårdsbruket i forholdt til Sæløer, men jeg mener det er sannsynlig at de fleste husstander som eide jord og ikke var strandsittere (hus uten jord) hadde en eller annen form for jordbruk. Det være seg åkerbruk eller dyrehold, eller begge deler. Erfaringene fra Sæløer sier meg at dette er en mulighet, og dermed er nok terrenget relativt likt Sæløer. Spørsmålet er da i hvilken grad det er teiginndeling eller i større grad samlet jord? Jeg vil da tippe på at teigforholdet minner mye om det vi finner på Sæløer. Småbrukerne kunne ikke her heller leve av gården, og måtte ha andre yrker i tillegg.[20] Likevel var det godt dyrehold her ute (opptil 10-15 dyr samtidig), det vil si at mange husstander hadde kyr. Jorda ble for det meste brukt til å dyrke høy til kuene, og til og med på Holmen dyrket de. Det var likevel muligheter for å kunne dyrke poteter, og sammen med kua kunne dette bli viktig for å kunne være selvberget.[21] Det var viktig å kunne forholde seg både jordbruk og fiske, for med flere matkilder led man mindre risiko for å måtte sulte i tider hvor en av matkildene gikk tom eller sviktet. Gårdsdrift foregår på Svinør i en eller annen form fram til omkring 1960.
I tillegg til gårdsdriften og fisket, fantes det andre næringer som preget øyas landskap. Man kan flere steder på øya finne skjerp som er fra flere forsøk på gruvedrift, og man hadde en utskipning av stein fra øya (selv om det er usikkert hvor på øya eller hvor den skulle derfra). Det var flere mineralsorter som det ble gravd etter. Blant annet kvarts, feltspat og muligens molybden.[22] Ellers har øya hatt et yrende liv med flere butikker, bosetning av handelsfolk, og hadde generelt større kontakt med utlandet gjennom å være midtpunktet for distriktet rundt. Her (i alle fall etter at handelsmenn med privilegier fra Kristiansand etter 1641 kom og bosatte seg der) kom skip fra utlandet (særlig Holland) og hentet blant annet trestammer til skipsbygging og bygninger.[23]

Hvis man skal forsøke å gi et svar på hvordan den kulturelle påvirkningen av naturlandskapet har skjedd på Sæløer må nevne gårdsdriften som har gjort et stort inntrykk på øya gjennom den utstrakte leggingen av steinmurer og oppbyggingen av terrasser og borger. Man kan ikke unngå å legge merke til det når man oppholder seg på stedet at det til tider minner om en gammel heiegård som har vært for isolert eller hatt for dårlig jord til at det har vært lønnsomt å samle teigene til et mer effektivt jordbruk. Jordlappene er små og mange, og det finnes ikke mange rette strekninger hvor et effektivt jordbruk kunne ha vært benyttet. Jordbruket har sannsynlig vært her like lenge som det har vært fastboende mennesker her, og det vil si fra 1600-tallet og fram til nyere tid. Kanskje fra før 1600-tallet. Til sammenligning var jordbruket på Svinør relativt likt og hadde en liknende funksjon i og med at det ikke her heller var optimalt lagt opp til dette formålet. Den mer konsentrerte kulturelle påvirkningen er selve havnen, og kan sannsynlig spores tilbake til 1700-tallet. Her var befolkningen samlet rundt det dagelige gjøremål, og her er det stedet man, i likhet med Svinør, først for øye på når man kommer til plassen. Havnen (eller uthavnen) er det kulturelle tyngdepunkt på disse to øyene, og det er her vi finner den mest utbredte påvirkningen av naturlandskapet.

Konklusjon:

Vi kan dermed si at den kulturelle påvirkningen av naturlandskapet i Sæløer har hovedsakelig skjedd gjennom tre ting: Dyrking av mark, dyrehold og fiske. Dyrking av mark og dyrehold går sammen gjennom oppdeling i teiger og grensemarkering. Det har skjedd en utvikling som i resten av Norge hvor jorden har blitt delt opp i flere og flere stykker og slik mindre og mindre jordlapper, med flere gjerder og grensemerker som preger terrenget. Det siste er fisket som nok er en stor grunn til at befolkningen her ute har samlet seg i havnen.
Sammenliknet med Svinør finner vi igjen disse likhetene, men i tillegg ser vi at Svinør har hatt flere næringer gjennom verft og gruveindustri. I tillegg har Svinør vært et midtpunkt for området rundt i motsetning til Sæløer som har vært liten i denne sammenheng.

Litteraturliste:

Achehoug og Gyldendals trebinds leksikon – bind 2(1994), Kunnskapsforlaget, Oslo
Bergh, Trond – Hanisch, Tore – Lange, Even – Pharo, Helge (2002) Norge fra u-land til i-land, Pensumtjeneste AS, Oslo
Eikeland, Sigurd (1981) Lyngdal fra istid til nåtid, Bernt Hegland AS, Flekkefjord
Gulbrandsen, Ågot – Klev, Ådne Fardal (1997) Svinør – Ryggen til Norge – Blikket mot havet, Snartrykk
Lian, Oddleif (1994) Austad I – Gard og folk, Lyngdal Kommune, Lyngdal
Sturluson, Snorre (1979) Snorres Kongesagaer – Bind 2, Gyldendal Norsk Forlag ASA, Oslo

[1] Aschehoug og Gyldendals Trebindsleksikon s.802
[2] Christensen s.202
[3] Lian s.45
[4] Snorre 2 s.65
[5] Eikeland s.100
[6] Lian s.45-46
[7] Snorre 2 s.307
[8] Lian s.48
[9] Lian s.28
[10] Lian s.59
[11] Lian s.59
[12] Lian s.26
[13] Lian s48
[14] Bergh s.38
[15] Gulbrandsen s.15
[16] Lian s.28
[17] Gulbrandsen s.32
[18] Guldbrandsen s.21
[19] Gulbrandsen s.21-22
[20] Gulbrandsen s.25
[21] Gulbrandsen s.22
[22] Gulbrandsen s.27-28
[23] Gulbrandsen s.15

OBS! Vedlegg kommer senere.